«Uten Synlige Tegn», en analyse

Mandag denne uken la TV2 ut serien «Uten Synlige Tegn». Vi har fått lov til å publisere denne analysen, som først ble publisert på Facebooksiden De brysomme, en side som setter søkelys på barns, ungdoms og voksnes muligheter til likeverdig opplæring, fritid, arbeidsdeltakelse, omsorg og helsetilbud.

Faximile fra play.TV2.no med markering fra De brysomme

Dette er en god analyse av det som gir uttrykk av å være en hyggelig programserie om hvordan snille leger hjelper syke og traumatiserte barn. Vi har fått meldinger fra flere som får rippet opp i vonde erfaringer og andre som på nytt møtes med krav og forventninger om å «bare gjøre sånn som de på TV».

Vi reagerer kanskje aller mest på to ting:
1) at man eksponerer unge, som allerede har mer enn nok utfordringer, på riksdekkende fjernsyn.

2) det vi kjenner så alt for godt til – den blinde troen på en bio-psyko-sosial modell hvor BIO ser ut til å være fullstendig utelatt! Heller ikke SOSIAL er inkludert, ettersom de overhodet ikke ser på sosiale forhold utenfor familien.

Takk til De brysomme! 💙

__________

Mandag denne uken la TV2 ut serien «Uten Synlige Tegn»

Serien handler om unge jenter som har blitt henvist til et legeteam i UiT med ulike symptomer og sykdomsbekymringer, ofte etter mange utredninger og langt skolefravær. De beskrives om ikke påvist somatisk syke – så de har ingen plass i somatikken. De er heller ikke deprimerte, og hører derfor ikke hjemme i psykiatrien. De faller mellom to stoler, hevdes det. 

Den handler også om behandlerne deres, en eldre lege som hele livet har jobbet strengt biomedisinsk, men nå opplever at han åpner blikket mot det som presenteres som en ny og frisk forklaringsmodell: Den kalles bio-psyko-sosial (BPS), og er egentlig fra 70-tallet. Vi blir med ham i denne erkjennelsesprosessen. 

Den norske bruken av BPS-modellen antar kort fortalt at somatiske sykdomsuttrykk uten medisinske funn skyldes psyken til barnet eller forhold i de nære relasjonene rundt – spesielt foreldrene. 

Produksjonen er stemningsfull og utstudert visuelt vakker, her skal du bli rørt. Filming av legene hjemme med barna og på skiturer i grått landskap, satt til stemningsfull musikk, skal få oss til å skjønne hvor tungt dette arbeidet er for legene, og hvor samvittighetsfulle de er. I terapitime får de bekreftet fra egen psykolog at de barna som kommer til dem er heldige. 

Serien speiler og legitimerer en omfattende praksis på dette feltet: Barn med symptomer man ikke finner på CT eller blodprøve havner raskt i denne pasientgruppen. Blant dem har noen av barna nettopp uprosesserte traumer og relasjonsproblemer i forhold til foreldrene, men det finnes også andre som har høyst reelle, biomedisinske sykdommer som ME og migrene. 

Det finnes en tredje gruppe barn som ingen vil snakke om:
Barn som er gjort syke av skolereformer mange barn ikke har tålt, av å bli avvist og feilbehandlet i en stadig mer utilgjengelig barne- og ungdomspsykiatri, og av et arbeidsliv som sliter ut foreldre som bindes til et slikt arbeidsliv på grunn av boliglånene sine. Kort sagt: alt som antyder at skolereformer, arbeidslivsreformer, tjenestereformer, boligreformer og samfunnsreformer kunne hjelpe mange barn – slike forklaringsmodeller vil vi ikke ha. Da blir det lettest å fokusere på en behandlingsplan for barnet og foreldrene – et fokus som implisitt innebærer en ansvarliggjøring av disse. 

Behandlingen alle de tre gruppene barn får, bygger i programmet på varianter av samme forklaringsmodell: BPS. Barna som introduseres har somatiske sykdomsuttrykk, men legene finner fort fram en modul fra et sett standard forklaringsmodeller som kan brukes. Vi møter jenta som er i fornektelse av at oppkastet hennes egentlig skyldes at hun skulle ønske hun var slankere, og ikke den infeksjonssykdommen hun har hatt. Hun som tror faren ikke er glad i henne etter skilsmissen. Hun som har mistet en bror. Og klassikeren blant forklaringsmodeller – hun med «flink pike-syndromet». 

Kanskje er alle barna i programmet psykisk syke – det er merkelig at de ikke er i psykiatrien allerede, flere av dem har åpenbare traumer. Men vi får ikke vite hvordan det går med dem på sikt. Vi får se behandlere (som fra starten av er overbevist om at dette ikke er somatikk) gjenta sine forklaringsmodeller på den ene måten hyggeligere og varmere enn den andre – inntil jentene før eller senere ender opp med å si noe som bekrefter behandleren. I ett tilfelle bekjenner også pappaen. Vi ser at det er godt å gi seg over, å slutte å stritte imot det de hyggelige legene sier, og som gjør dem glad når du sier du nå har innsett. 
.

Tre scener har brent seg inn i hjertet: 

– En jente som etter 6 års skolefravær og svikt i behandlingssystemet omsider blottstiller seg og sier at hun er så redd for at legene bare skal tro at sykdommen er noe hun innbiller seg, og behandlerne som sier med varme at nei det gjør de absolutt ikke – men det er det de gjør. Jenta klemmer hånda til mor, og virker lettet. 

– Scenen der far gråtende bekjenner at det er hans skyld også, han har gjort barnet sitt til bærer av egne problemer og bekymringer. 

– Og til slutt scenen der jenta som kaster opp med et underfundig smil forteller behandler at nå går det fint – der hun sitter langt inne i en diger uformelig hettegenser.  
.

De estetisk behagelige grepene som gjøres i produksjonen virker kalkulerte. Legene framstilles som frontkjempere. Og rosemalingen av praksisen deres og dens påståtte utfall må man nesten sette i sammenheng med at det er sin egen søsters edle gjerning filmskaperen med denne produksjonen løfter fram. 

Fortellingen om de to legene hadde egentlig vært grei, dersom produksjonen ikke samtidig hadde vært redskap for å fremme en langt mer omfattende agenda, backet av maktnettverk med betydelig offentlig og privat innflytelse og økonomiske interessekonflikter. For dette dreier seg ikke om to ensomme legers kamp for sårbare barn der oppe i nord.
– Det handler om en bred kampanje som søker å legitime den versjonen de har laget seg av BPS-modellen. En versjon som kanskje kan fungere for et utvalg barn med familieproblemer, men som nå forsøkes solgt inn til den offentlige markedsplassen som en universalløsning på alle problemene skolen, tjenestene og samfunnet vi har skapt, har laget for barna våre. Samt for somatisk syke barn, som i stedet for diagnose og hjelp bare må innse at det sitter i hodet. 

Barna tilbys gradert opptrening og kognitiv terapi. Begge disse behandlingsformene sliter med å finne vitenskapelig evidens utover noen kjernegrupper, på tross av oversalg av stort sett negative forskningsfunn. 

Å feildiagnostisere et barn med spiseforstyrrelser kan får alvorlige konsekvenser. Men å feildiagnostisere og behandle barn med ME eller migrene med for eksempel eksponeringsterapi, er like graverende. Sistnevnte erkjennes i liten grad, og får pågå under dagens norske behandlingsregime, og den ideologiske retningen legene i serien tilhører.

Du finner Ytterligere info

De siste dagene har det kommet fram at…
– Serien lanseres også som film med engelsk teksting, i første omgang på Tromsø International Filmfestival, da med tittelen «
Teenage Life Interrupted».
– En av legene i dokumentarserien, Hans Petter Fundingsrud, er en del av miljøet som psykologiserer ME og Long Covid. Han signerte Oslo-erklæringen, har signert flere fellesinnlegg i media, og satt i Kvinnehelseutvalget.
– Serieskaperen Åse Svenheim Drivenes og legen Elin Drivenes er tvillingsøstre.

I forskningsprosjektet Tjenesten og MEg (Fafo og SINTEF), intervjuet de flere ME-syke barn som var blitt møtt med slike forklaringer på symptomene sine, og som fortalte at feilbehandlingen de hadde fått som følge av det hadde vært belastende. En av dem hadde fått behandling for spisevegring på en institusjon. En annen hadde en søster med kreft, og det ble brukt som forklaring på guttens sykdom. En hadde fått eksponeringstiltak mot skolevegring og var blitt veldig syk. Noen av disse historiene ble presentert på seminaret som ME-foreldrene deltok på på Fafo. De gjorde veldig inntrykk på både forskerne og alle som var til stede.
Opptak av seminaret kan sees her. (Nevnte presentasjon er ca. 29:50 inn i opptaket.)

Red.anm: Innlegget er korrekturlest, ellers ikke endret.

Dette innlegget ble publisert i Om hjelpesystemene. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Kommenter

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *