21. desember 2023 kom det ikke mindre enn to lagmannsrettdommer som kan være av betydning for ME-syke i forbindelse med både AAP-, uføretrygd- og ung ufør-saker. Her går vi gjennom det som er viktigst for ME-rammede som søker AAP, uførepensjon og/eller ung ufør-tillegget.
Dom nr. 1
Lagmannsrettsdom, nr. LG-2023-86307, om utdanning sin relevans for eventuell «konvertering» til arbeidsevne. Den er også relevant for vurderingen av inntektsevne i uføretrygdsaker og vurderingen av alvorlighetsvilkåret i ung ufør-saker
Saken gjaldt avslag på AAP for en tidligere ambulansemedarbeider som fikk skade på jobb da hun landet forkjært da hun skulle ut av bilen. I forbindelse med kortisonsprøytebehandling av skaden fikk hun infeksjon og ble innlagt på sykehus med sepsis. Hun måtte da på respiratorbehandling, og gjennomgikk fire operasjoner i hofte- og seteregionen.
Senere i attføringsløpet tok hun 60 studiepoeng over 2 år, samtidig som hun hadde et vikariat som miljøarbeider ved en videregående skole. Hun jobbet først i stillingsprosent over 50%, men vurderte at studier og jobb hver dag ble for mye. Deretter jobbet hun derfor 49.8 % i kombinasjon med studier, og når hennes velferdspermisjon var over startet hun i en 50 % stilling som pleieassistent.
Utdanningsordningen på 60 studiepoeng var et nettstudium der hun hadde få og kortvarige videosamlinger, men ellers kunne lese og forberede seg til eksamen fra sofaen og fra senga om hun trengte det.
Et sentralt rettslig spørsmål i saken, var hvilken betydning gjennomført utdanning skulle ha for sannsynlig arbeidsevne/inntektsevne. Lagmannsretten uttalte om dette at:
«I denne saka er hovudspørsmålet om saksøkjaren kunne ha «konvertert» studieevna til inntektsbringande arbeid i eit ordinært eller tilpassa arbeidsforhold. Etter lagmannsretten si meining er det ikkje haldepunkt for det.»
I den sammenheng vektla Lagmannsretten også at hennes arbeidsgiver, da hun returnerte til jobb, ikke hadde foreslått andre tilrettelagte arbeidsplasser slik de plikter etter likestillings- og diskrimineringsloven § 22.
Lagmannsretten mente derfor at …
«dei faktiske forholda i denne saka tilseier at saksøkjarenhadde eit så stort behov for tilrettelagt og fleksibel utdanning, at ingen del av utdanningsløpet kunne ha blitt erstatta av eit ordinært eller rimeleg tilrettelagt arbeidsforhold». (Vår understreking.)
Avgjørelsen er ikke bare relevant for ME-syke som har fått avslag på AAP, men også for ME-syke som har fått avslag på ufør eller ung ufør-tillegget på grunn av tilrettelagt utdanning.
Etter min vurdering er avgjørelsen også relevant for de som ikke har hatt tilrettelagt utdanning, men som har gjennomført utdanning med kraftig forverring og symptombyrde grunnet anstrengelsesutløst symptomforverring. I tillegg er avgjørelsen etter min vurdering relevant for de som har gjennomført rehabiliteringsopphold med omfattende tilrettelegging og avpasset aktivitetsnivå.
I likhet med tilfellene hvor personer har hatt tilrettelegging for å studere, så må ME-syke som studerer ofte hvile i flere dager etter studiesamlinger på grunn av anstrengelsesutløst symptomforverring. For ME-syke som deltar på rehabiliteringsopphold med tilrettelegging eller avpasset aktivitetsnivå på grunn av behovet for fleksibilitet, er det også et stort behov for tilrettelegging og fleksibilitet som beskrevet i denne dommen (LG-2023-86307).
Tilretteleggingssituasjonen i denne dommen (LG-2023-86307), symptomforverringen ME-syke opplever ved forsøk på utdanning uten tilrettelegging, og tilretteleggingen, fleksibiliteten og/eller symptomforverringen ME-syke opplever ved rehabiliteringsopphold har det til felles at fleksibilitetsbehovet medfører at utdanningen/rehabiliteringenikke reflekterer en reell arbeids- eller inntektsevne. Derfor kan det heller ikke ha betydning ved vurderingen av arbeidsevne i AAP-saker etter Folketrygdlovens § 11-5, vurderingen av inntektsevne i uføretrygdsaker etter Folketrygdlovens § 12-5, og heller ikke ved vurderingen av inntektsevne ved subsumsjon av alvorlighetsvilkåret etter Folketrygdlovens § 12-13 (3).
Lagmannsretten poengterer videre at selv om vurderingstemaet i saken er arbeidsevne og ikke inntektsevne, så er det likevel …
«eit moment i vurderinga av arbeidsevna at saksøkjaren i den lange tida som gjekk frå NAV sitt avslag til Trygderetten sin orskurd, og etter at ho hadde fullført utdanninga si, hadde ein stor inntektsnedgang som ho ikkje gjorde forsøk på å dekkje inn ved å ta arbeid ut over det ho hadde i deltidsstillinga si på 50». Det sies videre at «retten meiner at også Trygderetten si vurdering i for stor grad fokuserte på tida før søknadstidspunktet, og ikkjekorleis det hadde gått etterpå».
Disse synspunktene har overføringsverdi til en rekke saker hvor ME-syke har fått avslag på AAP, uføretrygd og ung ufør-tillegget. Det går da igjen i forvaltningspraksis at forvaltningen ikke hensyntar hvilken konsekvens utdanning har hatt på funksjonsevnen. Lagmannsretten poengterer imidlertid altså at det skal sees hen til nettopp dette.
Oppsummert viser dommen at gjennomføring av tilrettelagt utdanning ikke kan konverteres til arbeidsevne, inntektsevne eller si noe om sykdommens alvorlighet. Av grunnene nevnt overfor må dette også gjelde ved gjennomføring av utdanning uten tilrettelegging for ME-syke, og gjennomføring av rehabiliteringsopphold med tilrettelegging og aktivitetsavpasning.
Dom nr. 2
Lagmannsrettsdom nr. LG-2023-66161, om kravet om hensiktsmessig behandling ved uføretrygd.
Saken gjaldt avslag på uføretrygd grunnet at kravet om hensiktsmessig behandling etter Folketrygdlovens § 12-5 ikke ble ansett som oppfylt. Selv om Lagmannsretten – som Trygderetten – kom til at hensiktsmessighetsvilkåret ikke var oppfylt, inneholder dommen uttalelser av direkte relevans for ME-syke som søker eller har søkt uføretrygd.
I Lagmannsrettens vurdering ble det blant annet vektlagt at «flere behandlingstiltak har vært gunstig for saksøker», og at «dette viser at det fortsatt er potensiale for videre behandling». Motsetningsvis er behandlingstiltak tilnærmet aldri gunstige for ME-syke på grunn av PEM (Post Excertional Malaise eller anstrengelsesutløst sydkomsforverring).
Det ble videre vektlagt at saksøker (som hadde PTSD) hadde hatt «god effekt» av oppfølgning hos psykiatrisk sykepleier i kommunen, og at det ble beskrevet «stor endring det siste året». Motsetningsvis vil ME-syke tilnærmet aldri ha effekt av kognitiv terapi, annet enn som støttebehandling for å håndtere endret livssituasjon. Derimot kan enkelte ME-syke som eksempelvis praktiserer aktiv selvsuggesjon etter «Lightning Process» eller lignende, rapportere en ”bedring” fordi dette er en del av metoden.
Lagmannsretten uttaler deretter at det er et vilkår at «videre behandling må være nytteløst». Denne uttalelsen har ikke dekning i rettskildene. Vilkåret bør være at behandlingen har dokumentert evne til å øke inntektsevnen for gitte diagnose. Uttalelsen må uansett leses på bakgrunn av det som sies et par setninger senere, og som ble vektlagt:
«Det er ikke dokumentert forhold ved saksøkers helse som tilsier at behandling eller forsøk på behandling vil medføre varig forverring av helsetilstanden eller påføre henne urimelige belastninger.»
For ME-syke innebærer dette at en behandling må anses som «nytteløs» dersom det dokumenteres at den ME-syke får så sterk anstrengelsesutløst symptomforverring av foreslåtte tiltak at det vil «medføre varig forverring av helsetilstanden» eller påføre «urimelige belastninger». Dette vil være tilfellet for mange ME-syke.
Lagmannsretten uttaler at det samme gjelder gjennomføring av arbeidsrettede tiltak:
«Også her skal det bemerkes at det ikke er dokumentert forhold ved saksøkers helse som tilsier at arbeidsrettede tiltak vil medføre varig forverring av hennes helsetilstand og av den grunn unnlates.»
Oppsummering
De to lagmannsrettdommene fra bittebittelille julaften inneholder uttalelser og vurderingstemaer av direkte relevans for ME-syke som står i AAP-, uføretrygd- og ung ufør-saker.
Forhåpentligvis kan dekningen av disse være til hjelp for dem som er så uheldige og stå i disse sakene.
Skrevet av Victor Håland, jusstudent