Nei!
Utmattelse er ikke ME!
På tide å rydde opp.
Alle er vi trette med jevne mellomrom, og den vanligste årsaken er at vi har sovet for lite.
Tretthet er et vanlig symptom, årsakene kan være mange.
Tretthet, utmattelse, fatigue – forekommer som en naturlig del ved mange av livets hendelser, men også ved mange sykdommer – veldig mange.
– depresjon (alvorlig eller årstidsrelatert)
– angst
– sorg/krise
– anemi
– fibromyalgi
– lupus
– addisons
– MS
– graviditet
– infeksjoner (de aller fleste)
– stoffskifteproblemer
– diabetes
– kreftsykdom
– sykdommer i mage og tarm
– revmatiske sykdommer
– bivirkning ved medisiner
– allergi
– og mye, mye mer ….
Noen ganger er trettheten en del av sykdommen/tilstanden, andre ganger en etterfølgende konsekvens.
Og så kommer man da – til legen – med trettheten sin.
Blodprøver, CT, røntgen og MR viser ingenting galt. Mange sykdommer kan da utelukkes.
Og man får en diagnose.
Kanskje får man ME-diagnose? Kanskje Kronisk tretthetssyndrom?
For man er jo kronisk trett. Orker ikke, makter ikke.
Og så har man veldig mye vondt i hodet og.
Eller er det magen?
Hvis årsaken til trettheten viste seg på prøver – blodprøver, MR! Da får man som regel noe «for det». Man blir tatt vare på – behandlet.
Noen ganger for en kort stund. Andre ganger livsvarig.
Hvis årsaken ikke dukker opp på denne måten, hva da?
Man kan være i en sorgprosess, oppleve livskrise, ha angst, være «utbrent», deprimert (kanskje alvorlig), ha søvnforstyrrelser (søvnapne?), «møtt veggen» … Kanskje har man hatt det slik lenge, før man søker hjelp.
Og så er man jo så innmari trett. Orker ikke. Makter ikke. Alt er så tungt. Jo lenger tid som går, jo mer kjenner man på at orken kun strekker til å ligge under dyna – ofte.
Det er mange former for utmattelses-tilstander.
Uansett årsak: forferdelig for de som rammes.
Når man endelig søker hjelp, får man gjerne «noe for det». Man blir tatt vare på – behandlet. Noen ganger med «lykkepiller», andre ganger med terapi – samtale en til en eller i gruppe.
Man kommer seg ut av «bobla», møter nye ansikter, finner gleden i en ny hobby – eller kanskje man begynner å trene.
Noen ganger går det sakte, andre ganger fort – men når «lyset» igjen skinner, orker man litt mer – og mer – og mer.
Man trener seg opp. Med aktiviteter og «input» av ulike slag. Gradvis opp, opp, opp.
Utmattelsen slipper taket i takt med at gleden og lysten igjen sakte kommer tilbake.
Eller man har kanskje ME!
Da får man ikke «noe fordet.»
Da hjelper det ikke med lykkepiller, terapi – hverken en til en eller i gruppe.
Det hjelper ikke med nye hobbyer eller trening, «lysglimt» eller positive tanker.
ME-syke trener seg ofte derimot ned, dvs. sykere. De får beskjed om å trene fordi de føler seg i så dårlig form, men jo mer de trener desto dårligere blir de.
De får beskjed om å «komme seg ut», finne på noe morsomt og tenke positivt.
Men de har allerede en «diger sekk» med morsomme ting de ønsker å holde på med!
De ME-syke jeg kjenner, er noen av de mest positivt-tenkende menneskene jeg har møtt, forholdene tatt i betraktning.
Hvem har sagt at de ikke har hobbyer?
Hvem har sagt at de ikke ønsker å «komme seg ut»?
Hvem har sagt at de ikke rett og slett bare har lyst til å fortsette på livet, der det en dag for lenge siden glapp?
Men det typiske kjennetegnet ved ME er at man har trenings- /aktivitets-intoleranse og at sykdommen og symptomene forverres – også ved påkjenninger av kognitiv art.
Hva som er en påkjenning og hvor stor belastning som skal til varierer, men for noen kan det være nok å stå oppreist 10 minutter, smøre seg en brødskive, forsøke å velge mellom poteter eller ris, eller å ta en dusj.
For de aller sykeste, kan grensa ligge ved det å løfte hodet fra puta.
Min sønn er ikke trett.
Han er utmattet, men han sover ikke for lite.
Han sover normalt mye, men det hjelper ikke.
Den lange lista med sykdommer er sjekka ut.
Ingenting å se på noen tester av noe slag.
Han fikk en diagnose.
Han fikk ME.
Han er kronisk trett og utmattet. Orker ikke, makter ikke.
Mye vondt i hodet OG magen.
Og mange andre symptomer som også er til stede hver eneste dag.
Men han velger ikke å ligge under dyna. Han vil ikke ligge der.
Han velger ikke å stenge lyset ute, lukke døra for alle lydene eller isolere seg på syvende året.
Han har hobbyer, venner og interesser. Han trenger ikke hjelp til å finne dette.
Han har en «diger sekk» med ting han har lyst til å gjøre.
Men når han gjør en av disse tingene som gjør ham glad, blir han sykere.
Stikk i strid med alt man har lært.
.
Av Hanne R