Tenk om de glemmer meg, mamma!

Jenta og hunden

Hun er så vakker, datteren vår.
Hun er tenåring straks nå.

Hun spurte meg i forgårs – tror du de glemmer meg, mamma?
«Nei, jenta mi, hvordan kan de».

Og så er det noe i det – i denne frykten og uttalelsen som er reell.
Når man aldri synes …
Når man ikke kan være med fordi man er husbunden, fanget i fengsel – og fengselet er egen kropp.
Når viljen og kroppen krangler, når du vil alt, vil livet, og kroppen oppfører seg som om du har klatret de høyeste fjell de siste dager, siste uker, siste år …

For når ungdommen slår ut i blomst, er det bare så feil å være «stengt inne», alene.

Blomsten trenger luft, vann og sol.
Et jordsmonn den kan trives og vokse i.
Den liker å se og bli sett,
slik ungdommen også trenger!

Alle trenger det.

FUCK ME!!!

Vi slutter ALDRI å klatre, jenta mi!
Vi klatrer sammen og hviler sammen!
En dag der fremme er du oppe, og da – FOR EN UTSIKT!
Og ALLE vil se deg skinne 😍❣️
Og det skjer!!

Jeg lover!!!

Mamma

Dette innlegget ble publisert i Barn og unge med ME, ME, Personlig fra pårørende. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Kommenter

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *