Tanker i natten

Ja, for det er om natten jeg kan late som alt er som før, og tenke at i morgen blir en vanlig, travel dag med alle hverdagens plikter og gleder, en travel dag med jobb og skole, en kjapp middag, lekser og fritidsaktiviteter. Dream on…

Men så står man opp til dette: En har fortsatt sitt daglige virke på skole og deltidsjobb, far i huset er opptatt med jobb, mens vi to andre er heldige hvis vi har en så god dag at vi klarer mer enn å forflytte oss mellom seng, sofa og kjøkkenbord. Orker vi å dusje, er det jubeldag!

Å se gutten sin blek, stille, tapper og tålmodig der han ligger i ensomhet på sofaen dag etter dag er sterkt. Det er så tungt! Vi tenker at vi må være glade for at han tross alt klarer å komme seg fra seng til sofa. At jeg er sjuk, er én ting, «gammel» som jeg er. Men at han mister så mye av livet – dét er tungt.

Noen ganger forsøker han å leve litt utenfor sykdomsbobla. Ta sjansen på hyttetur med familien, ta på seg uteklær og være bittelitt «normal». Prisen å betale er høy. Skyhøy! Sengeliggende som resultat… Faen!! (Ja, det var godt å si det!)

Han spurte i dag: Tror du vinterferien ødelegger for den ene karakteren jeg kanskje kan få på ungdomsskolen?

Jeg driter i karakterer. Det gjør ikke en 15-åring. Men at han er redd for at dette er en skikkelig og langvarig krasj bekymrer meg! For jeg ser signalene. Jeg kjenner igjen tegnene fra tidligere krasjer. Å leve livet så lurt at man unngår de store krasjene og dype bølgedalene er ikke lett for meg, men det er enda vanskeligere for en 15-åring.

Det skulle vært en nedre aldersgrense på denne teite sykdommen!
–

Av 15-åringens mor

Kortlenke for deling: