Skoene


Skoene på dørmatta. De stod der så lenge at jeg ikke ville huske hvor lenge. Ensomme, forlatt, ventende… Hver gang jeg gikk ut gjennom døra så jeg skoene og gråt innvendig. Jeg flyttet dem aldri. De skulle stå der selv om det kostet å se dem. Flere ganger hver dag så jeg dem, alltid på samme sted. Å ta dem bort var umulig. Jeg rørte dem aldri.


Kollasje-skoene
En dag skulle skoene tas i bruk igjen. Skoene var symbolet på livet som hadde stoppet opp. Skoene var også symbolet på at livet skulle starte igjen.

Jeg ventet. Ventet. Ofte kjente jeg kvalmen når jeg så skoene. Han som eide skoene var på rommet. I mørket, i stillheten. Han hadde ikke rom for å tenke på skoene. Han greidde bare å være. I den forferdelige sykdommen som stengte ute alt liv, alt lys, all lyd, all lykke. Han var bare et barn. Et barn som skulle leve og blomstre. Ikke ligge i senga og være for syk for selve livet.

Utenfor var jeg. Utestengt fra hans smerte. Jeg ventet. Jeg bar inn kvister med friske blader. Jeg holdt ikke ut at han ikke skulle ut og se på det grønne, på sommeren, på livet. Jeg tror ikke han orket å se på bladene.

Sakte, uendelig sakte kom bedringen. Som et lydløst pust. Tålmodigheten var en hard lærer. Så vanskelig, så umulig.
Museskritt, så uendelig små…

En dag var skoene på. Barnet gikk ut i regnet og mørket.
Men ut!
Ute i det fri. Ute fra fengselet.
Jeg stod i vinduet og slapp tårene løs.

Av Løvemamma

Engelsk versjon: The Shoes

Dette innlegget ble publisert i Barn og unge med ME, Personlig fra pårørende og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Skoene

  1. Gry Finstad Molland sier:

    Takk <3

  2. ME-foreldrene sier:

    Reblogged this on ME-foreldrene and commented:

    I anledning ‪#‎MillionsMissing‬ deler vi denne vakkervonde teksten på nytt.
    Vi er mange som venter på at skoene til barna våre skal tas i bruk igjen.

Legg igjen en kommentar til ME-foreldrene Avbryt svar

Kommenter

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *