Jeg har lenge lurt på hvor det gjør vondt for min datter at jeg klør meg på leggen, knyter søppelposen eller bare går forbi i synsfeltet. Og hvorfor det er umulig å trøste med en klem – slik som før. Jeg har forstått og akseptert at det er slik, men forstår likevel ikke at det er mulig. Det er vanskelig å fullt ut akseptere det jeg ikke forstår.
Men jeg forstår at det gjør vondt verre når jeg, eller bare ansiktet mitt, uttrykker misnøye med situasjonen, irritasjon, sorg og sinne. Heldigvis er både den flotte datteren min og jeg flinke til stort sett å holde humøret oppe.
Men altså – jeg forsto litt mer av disse tingene i dag, da jeg leste Nærhed er ikke nemt (her var det en link som ikke virket)på den danske bloggen «Min ME». Som ME-mamma, ser jeg at skildringen i «Nærhed er ikke nemt» er rett, i hvert fall for mitt barn. Dette er vond virkelighet, godt beskrevet. Jeg kjenner igjen dette med å ikke klare å ha folk i nærheten, fordi det gjør fysisk vondt. Og jeg kjenner igjen det som unektelig ser og høres ut som avvisning, men som for all del ikke må tas personlig!
Det er ikke meg hun avviser, datteren min som ikke klarer å høre på at jeg styrer på kjøkkenet eller se at jeg tørker av bordet foran henne. Det er den intense smerten som disse inntrykkene skaper i hodet hennes som blir avvist. Men jeg må minne meg selv på det av og til – for når smerten jager gjennom hodet, klarer hun ikke å si stort mer enn «vær stille» eller «slutt».
Det er veldig viktig at vi som står nært de med ME vet dette, langt inn i hjerterota, og at vi blir minnet om det innimellom. Da blir det litt lettere for oss å reagere riktig(ere), og ikke legge sten til byrden deres ved å bli såret, fornærmet eller oppgitt på grunn av ting de faktisk ikke kan noe for. Det er jo ikke noe vi heller ønsker, enn at de skal ha det så godt som overhodet mulig!
Ha en best mulig dag!
Av @fryvil