Utviklingen går feil vei. Stadig mindre belastning tåles. Lyder, lys, tekst, spørsmål. Sola må stenges ute. Ingen kan komme på besøk.
Smertene i ledd og muskler er større. Svettetoktene kommer stadig oftere. Huden er kraftigere marmorert.
Ingen ønsker å ha det slik. Ingen.
Som eneste nære pårørende er dette en større utfordring å takle enn jeg nok hadde trodd. Og jeg hadde aldri trodd jeg ville taklet noe sånt. Men hvilke andre valg har jeg?
Jeg må være tilstede så mye som mulig. Passe på temperaturen, hjelpe med ditt og bistå med datt. Men jeg må være stille.
Det syke barnet sover Barnet sover. Hysj! Barnet er våkent. Hysj! Barnet dusjer. Fort nå! – lufte-støvsuge-skifte-sengetøy-rydde-tømme-oppvaskmaskinen-og-sette-inn-nytt! Barnet hviler. Hysj! Barnet fryser – varmeflaske! Nå! Nei! Barnet koker – opp med døra! Nå! Snu dyna. Rist puta. Kan jeg få litt vann? Takk. Phuh! |
–
Og hva kan jeg gjøre, da? Når det bråker og gir smerter at jeg lager mat, så stille som jeg kan? For ikke å drukne i fortvilelsen?
Jeg kan skrive. Bare jeg sitter i et annet rom, så tastingen ikke bråker. Så jeg skriver. Og jeg leser. Og jeg leter. På nett. Etter mulige løsninger. Etter halmstrå.
Jeg holder meg oppe etter tastaturet.
“Det va’kje sånn det sku’ bli.”
Holder meg så vidt over the pit of despair.
–
–
–
–
–
Av ME-mamma i fem år
<3 Håper det blir bedre igjen snart. Det MÅ bli bedre snart.
Kjære deg . Så vondt. Denne redselen og maktesløsheten du beskriver. Og som jeg kjenner igjen; så altfor godt. Kjenner og husker dette langt inn i det innerste rommet i hjertet. Husker hvordan jeg hver dag åpnet mail og håpet på nye løsninger, leger som kom med forslag, nye medisiner, nye kamper for å få det som kanskje kunne hjelpe henne opp litt. Bare litt….
“Så jeg skriver. Og jeg leser. Og jeg leter. På nett. Etter mulige løsninger. Etter halmstrå. ” Ja, jeg husker. Trodde jeg hadde glemt følelsen…. men husker med dine ord. Du skriver godt. Tenker på deg og barnet ditt.. Så ensomt og så tøft. Nei man tror ikke man klarer, men valget er ikke der. Der finnes ikke et spørsmål om å klare. Gode klemmer til dere begge, og akkurat nå særlig til mor!! . Ikke mist håpet! Det kan og må snu. Vi er et eksempel på det <3.
På vegne av forfatteren – tusen takk! Jeg vet hun leser og setter pris på tilbakemeldingene. <3