Hva er verst?
Er det det at kroppen reagerer med voldsom utmattelse på den minste lille fysiske eller kognitive anstrengelse?
At selv de mest hverdagslige aktiviteter – som det å kle seg – forverrer symptomene?
Er det det at resultatet av «anstrengelsen» ikke bare kan komme umiddelbart – men også først etter en dag eller flere? At man vanskelig kan vite om man burde stanset tidligere, for å unngå en kraftig forverring?
Er det det at grensen for anstrengelse kan ligge ved tannpuss, mens det å ta seg inn igjen godt kan ta 24 timer eller mer?
Er det det at når man først har overskredet sine «grenser» – så kan det å restituere gjerne ta dager, uker eller måneder? At det ikke hjelper å ta seg «en hvil»?
Kanskje er det det at å ta raske beslutninger, følge en tankerekke eller konsentrere seg over tid (mer enn noen minutter), har samme virkning på kropp og hjerne som den før nevnte tannpussen?
Er det det at man ikke husker hva man ønsket å si for to minutter siden, hva man sa nettopp, finne de riktige ordene eller huske hva man ble fortalt nylig?
Er det de daglige smertene? Enten det er hodepine, magesmerter, muskel- og leddsmerter – ofte sammenlignbare med influensasmerter eller fibromyalgi, for de som kjenner til det.
Er det det at man kan ha store søvnproblemer i mange variasjoner – søvn hvor man føler seg like totalt utmattet etter oppvåkning uansett hvor lenge søvnen har vart?
Kanskje det er at lyder, berøring, lys og bevegelse gjør vondt, er det verste? At musikk må dempes, eller unngås, at sollyset vi så sårt trenger, ofte må stenges ute?
Eller er det den isolasjonen alle disse tingene fører til, som er verst?!
Mange små bekker, gjør som kjent en stor Å! Og elva i dette tilfellet er isolasjon! En påtvunget isolasjon.
Hver og en av disse små bekkene her, vasser vi alle i fra tid til annen – i større eller mindre grad. Og vi kommer over, dog litt bløte på beina.
Men når du bakser rundt i den store elva, som river og sliter i deg fra alle kanter, dag ut og dag inn, og du ikke klarer å nå inn til land. Når «alle de andre» står på elvebredden, og det eneste du kan gjøre, er å håpe på at bølgene skal skylle deg bare litt nærmere en liten stund. Så du kan få være med. Bare litt. Hvis du orker!
Hva er verst?
Jeg er ikke i tvil! Selv fikk jeg fibromyalgi for mange år siden. Og senere migrene. Det har gitt meg mange bekker å vasse i.
Like så da jeg fikk angst! Panikkangst! En drepende følelse, som tok full kontroll over kropp og sinn. Og så brystkreften som også rammet meg, og ikke bare alle andre!
Fibromyalgien og migrenen isolerer meg, når smertene tar overhånd, og jeg ikke har annet valg enn å stupe inn i en «dopet» verden av smertestillende.
Angsten isolerer meg, når kropp og sinn mister all kontroll, når hjertet løper løpsk, svetten renner, halsen snører seg igjen og dødsangsten griper meg. Det er da jeg må dykke ned i den brønnen av tankekontroll, jeg har måttet tillære meg.
Brystkreften isolerer meg ikke i samme grad lenger. Den er borte. Jeg er frisk. Men en gang i året, ved kontroll, kommer alt tilbake med full kraft! Er jeg fortsatt frisk?
Jeg har vasset i mange bekker, og jeg vasser ofte ennå i de samme bekkene. Men jeg kommer alltid over på andre siden.
Jeg er ikke i tvil!
Jeg har følt – og føler ofte – på smerten i dens mange former, på angsten, utmattalsen, sorgen og livets små og store utfordringer.
Men jeg kommer alltid over på andre siden.
Litt våt! Men ikke isolert. Ikke «bortgjemt»!
Hva er verst?
Skrevet av Hanne R.
Kortlenke: http://wp.me/p3VLNe-ag