Kolbjørn vant i Gulating lagmannsrett. Ankefristen ble utsatt til 5. mai, og i dag fikk vi vite at Nav ikke anker. Det er en enorm lettelse. For Kolbjørn og familien betyr det at en lang og belastende kamp endelig er over, og at de kan senke skuldrene i visshet om at Kolbjørn er sikret uføretrygd.
Men dette handler om mer enn én sak.
Når Nav lar en slik dom bli stående, er det samtidig en erkjennelse av at praksisen har vært feil. En alvorlig syk ung mann skulle aldri vært presset gjennom år med kamp for det mest grunnleggende: livsopphold og verdighet.
Kolbjørns sak er heller ikke et unntak fra regelen. Den er et symptom på et system som over tid har sviktet en sårbar pasientgruppe. I årevis har ME-syke blitt møtt med mistillit, krav om behandling som ikke finnes eller som kan gjøre dem sykere – og avslag på ytelser de er avhengige av. Lagmannsrettens dom setter en viktig grense: Når en pasient er alvorlig og varig syk, og har forsøkt det som finnes av tilgjengelig behandling, kan ikke Nav avslå med henvisning til hypotetiske muligheter.
Likevel vet vi at dette fortsatt skjer.
Fafo-forskere har brukt begrepet symbolsk vold om møtet mange ME-pasienter har med offentlige tjenester: en systematisk mangel på anerkjennelse, vedtak som ikke er tydelig forankret i kunnskap, og prosesser som i praksis bryter ned dem de er ment å hjelpe.
Det er sterke ord. Men for mange i denne pasientgruppen er det dessverre en presis beskrivelse av virkeligheten.
Samtidig pågår arbeidet med nye retningslinjer for ME. Det gir en mulighet – men også et ansvar. Hvis ikke erfaringene fra saker som Kolbjørns får konsekvenser, risikerer vi at nye pasienter blir sendt inn i de samme rundene: nye avslag, nye klager, nye rettssaker.
Det kan vi ikke akseptere.
Pasientgruppen trenger nå:
- tydelige og separate retningslinjer som skiller mellom ME og generell utmattelse
- anerkjennelse av PEM som et kjernesymptom
- en praksis i Nav som bygger på oppdatert medisinsk kunnskap
- et hjelpeapparat som møter pasienter med respekt og realisme
Men mest av alt trenger pasienten ro. Forutsigbarhet. Og trygghet for at de blir trodd.
Kolbjørn trenger ikke flere kamper. Det gjør heller ikke de som kommer etter ham.
Vi skylder Kolbjørn og familien hans en stor takk. De har stått i en belastning de aldri skulle hatt, og gjort det som egentlig er statens ansvar: å få avklart rettighetene.
De har gjort sin del.
Nå må myndighetene gjøre sin.
***
P.S.1: Nå går Kolbjørns sak til Nav Arbeid og Ytelser (NAY). Så får vi håpe at han får innvilget både uføretrygd og ung ufør-tillegget uten flere problemer.
P.S.2: Hele 319 270 kroner fra 648 givere vil nå gå til reell ME-forskning! 🦋💙🦋
Les mer:
Kolbjørn vant i lagmannsretten!🎉 (Vi har fått publisere selve dommen, den finner du her.)
Når systemet gjør barna sykere
Sykes rettsikkerhet er truet ME-foreldrenes styreleder i Stavanger Aftenblad 25.2.2026
Rettssak om uføretrygd Assisterende generalsekretær i Norges ME-forening fulgte rettssaken
Spleisen for å dekke deler av omkostningene er avsluttet, og pengene vil overføres til ME-forskning nå som dommen er rettskraftig. Familien har postet flere oppdateringer.
Kronikk av Fafoforskerne, Symbolsk vold i møte med offentlige tjenester
ME-foreldrenes høringssvar om retningslinjen
Høringssvar fra Kolbjørns mor, Ellen Kallevik. Familien ønsker at dette skal være offentlig i sin helhet, men det vil bli anonymisert på høringssiden. Derfor legger vi det inn her: