ME-foreldrene har levert høringssvar om inkorporering av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i norsk lov. Vi viser til funnene i studien Tjenesten og MEg. Svaret ble levert rettidig, 5. juni 2024.
Flere har levert gode svar, blant andre Norges ME-forening og Funksjonshemmede fellesorgansisasjon (FFO). Du finner all informasjon om høringen og alle innsendte svar (så snart de er godkjent) på regjerningens nettside.
.
Vårt svar lyder i sin helhet:
ME-foreldrene er en frittstående pasient- og brukerorganisasjon for foreldre og pårørende til ME-syke barn og unge – og selvsagt for de unge selv. Foreningen ble formelt stiftet og registrert i Brønnøysundregisteret 26.4.2017, med organisasjonsnummer 918 906 428. Den er oppført under Nasjonal kompetansetjeneste for CFS/ME, Helsenorges og NAFKAMs oversikter over relevante foreninger.
Hva er ME, Myalgisk Encefalomyelitt?
ME er en fysisk, multisystemisk sykdom uten kjent årsak, og med mange symptomer. Hovedkjennetegnet er økende symptomtrykk/sykdomsfølelse etter enhver form for aktivitet (Post Exertional Malaise/PEM/PENE). Forverringen kan inntreffe umiddelbart, eller være forsinket med timer eller døgn. Den kan vare i timer, dager eller til og med måneder. Sentralt er også unormalt lang restitusjonstid for gjenvinning av muskelstyrke og intellektuell kapasitet etter PEM. Funksjonsevnen er nedsatt med minst 50 % ved mild grad av ME. Ved svært alvorlig grad er den syke helt pleietrengende.
ME-foreldrene støtter Funksjonshemmede fellesorgansisasjon (FFO) sitt høringssvar.
Vi vil i tillegg komme med følgende innspill:
ME-foreldrene støtter forslaget om å inkorporere CRPD i menneskerettighetsloven og ber om at det innføres i inneværende stortingsperiode. Vi mener det er positivt at CRPD får forrang.
ME-foreldrene mener at kommunene langt på vei allerede har forpliktelser som er nedfelt i CRPD, men at rettighetene til funksjonshemmede blir styrket ved inkorporeringen, og forskjellene mellom kommunene blir mindre.
Merknad til inkorporering i menneskerettsloven
ME-foreldrene mener at konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter bør inkorporeres i menneskerettsloven og i likestillings- og diskrimineringsloven. Dette vil gjøre rettighetene tydeligere og medføre at funksjonshemmede kan få sine rettigheter oppfylt. Det vil også bidra til å utjevne forskjeller mellom kommunene, ME-foreldrene kjenner til at ME-syke “flykter” fra kommuner. Inkorporering av CRPD styrker retten til bistand og økonomisk støtte til utgifter ved funksjonsnedsettelse, f.eks TT-kort, ledsagerbevis, støtte til diett.
Merknad til statens forpliktelser, konvensjonens begrepsbruk/funksjonsnedsettelse
ME-syke barn og unge er i høyeste grad rammet av sykdom som gjør at de defineres som funksjonsnedsatte. De har stort funksjonsfall og trenger mye tilrettelegging for blant annet å ha mulighet til å gjennomføre skoleløpet. Våre barn har en sykdom som innebærer minimum 50 % reduksjon av funksjonsevne. Det innebærer at de trenger mer hjelp enn andre. Dette gjelder mennesker som har livet foran seg, og utgangspunktet må være å sikre et liv som er verdt å leve.
Det er vanskelig for de som ikke har ME-syke tett på seg å forstå hvor funksjonsnedsatte de er eller risikerer å bli hvis deres helsemessige behov ikke blir hensyntatt. Det er vanskelig å forstå at en som før var frisk og rask og kunne klatre i trær, ikke lenger klarer å gå opp en trapp eller sette seg opp i sengen. Vi har medlemmer som har barn som er så syke at de må ha sondemat og som ikke kan snu seg selv i sengen. Felles for dem alle er at livet ble helt annerledes enn de så for seg og at det i stor grad er familiene som må legge til rette rundt funksjonsnedsettelsene og være hjelpeapparatet deres. Det er vi foreldre som må trå til når helsevesen og kommune ikke gjør det de skal. Det er vi som tar belastningen.
Svært alvorlig ME-syke er så syke at det ikke er til å fatte. Lidelsestrykket er enormt og konstant. I Norge er det normalt foreldre eller partnere som pleier disse syke menneskene. Normalt har den syke og familien avslått hjelpetilbud som hjemmehjelp fra kommunen, fordi det er helseskadelig. Det er foreldre og partnere som må tre ut av arbeidslivet for å pleie den syke. Foreldre og partnere blir selv syke av det umenneskelig presset i en døgnkontinuerlig og varig situasjon.
Som nærmeste omsorgspersoner til funksjonsnedsatte med lav funksjonsgrad, ber vi innstendig om all hjelp til å gjøre våre og våre barns rettigheter lette å forstå og følge for kommunal og statlig forvaltning. Vi er utslitte av lange kamper mot systemet mens vi ivaretar våre barn. Vi har ikke ressurser, hverken tid eller penger til å ta kampen i rettsvesenet. Vi mener det er en tungtveiende argumentasjon for å få disse rettighetene inkorporert i menneskerettsloven.
For oss er det viktig å påpeke faktiske utslag av manglende rettigheter for våre barn. Forskning støtter våre opplevelser. Fafo og SINTEFs forskningsprosjekt “Tjenesten og MEg” ble avsluttet 2023. I samlerapporten beskrives funnene:
“ME-syke barns møter med tjenestene
Ti av familiene vi dybdeintervjuet hadde barn med ME. Disse ble igjen intervjuet etter tre år for å følge utviklingen til barna.
Beskrivelsene av møter med de offentlige tjenestene danner utgangspunkt for en modell hvor gjentatte og lett gjenkjennelige sitasjoner sammen danner et kretsløp som holder de ME-syke i en marginalisert posisjon. Fire mekanismer er gjengangere i intervjuer med familier: Ikke-anerkjennelse av pasienten og sykdommen, manglende relevante tjenester, nedlatende holdinger, og vedtak som mangler grunnlag i kunnskap, lover og regler. Det offentliges holdning til pasientene antas gjenspeilet i måten samfunnet, mediene, nærmiljø og familier behandler gruppen på, og kan for enkelte lede til selvdestruktive forsøk på å skjule sykdommen.
I arbeidet med barneintervjuene har vi særlig sett historier der barn, på tross av ME-diagnose, blir møtt med tiltak som tilhører andre diagnoser, eller forklaringsmodeller for ME som er lite gjenkjennelige i barnas hverdag.
Case 1: Alvorlig ME-sykt barn, stort smertetrykk, stadige besvimelser, sliter med å innta mat.
Lokalt sykehus ønsker ikke å forholde seg til ME-diagnosen. Når barnet viser hvor det gjør vondt avvises det «for der er det ingen nerver». Barnet settes på program for spisevegring, når barnet kaster opp tas det som bekreftelse på spisevegringsforståelsen. Når mor blir bekymret kobles barnevernet inn. Mor blir sykemeldt. Etter en skade får barnet smertestillende og slutter å besvime. Ved gjenvisitt er barnet til stede og snakker i sammenhengende setninger. Det lokale sykehuset er erstattet med privat lege i nærmeste by. Kognitiv terapi er erstattet med traumebehandling hos psykolog. Barnevernet har henlagt saken. Mor er frisk, tilbake i full jobb, og forfremmet.
Case 2: ME-sykt barn, for dårlig til å gå på skolen. Foreldrene tar barnet til skolen under trussel om involvering av barnevernet. Hen blir trukket ut av bilen av skoleansatte. Andre foreldre ringer og forteller at barna deres er bekymret, de sier barnet gråter og trygler om hjelp, men at de ikke får snakke med barnet. Barnet presses til å undertegne en oppmøtekontrakt, og holdes ansvarlig for den. Ved oppfølgingsintervju har barnet fortalt hva hen opplevde på skolen. Hen ble tvunget til å løpe runder inne på skoleområdet. Etter det har barnet ligget på mørkt rom i tre år. Hen kan ikke bruke klær, snakke eller gå på do. Mor blir ufør. Far må gi opp bedriften sin.
Case 3: ME-sykt barn, symptomer tolket som adferdsproblemer grunnet vanskelige familieforhold, det er kreft i hjemmet. Lege på kreftsykehus gjenkjenner tegn på ME i barnet, og tilrår et tre-dagers mentalt treningsprogram. Etter en første boost, klapper hen sammen, overveldes av skyldfølelse, og legger ut et selvmordsbrev på SoMe. Isolerer seg etter det i flere år. Bruker i dag egne versjoner av teknikker fra et rehabiliteringsopphold som beskrives som å lytte til kroppen og justere underveis. Tar nå høyere utdanning – i eget tempo.
Disse møtene med offentlige tjenester kan beskrives som en form for strukturell vold. Møtene med de offentlige tjenestene har dels gjort sykdommen verre og dels svekket evnen til å bedre egen situasjon.”
Forskerne benytter termen “strukturell vold”, og beskriver det som bare kan kalles overgrep av det funksjonsnedsatte barnet og at foreldre ofte tvinges til å delta i overgrepene, ved hjelp av uttalt eller u-uttalt trussel om bekymringsmelding til barnevernet. Dessverre er ikke eksemplene forskerne trekker frem unike. Det er mange familier som blir møtt slik.
I samlerapportens oppsummering skrev forskerne:
“Mange berørte opplever samhandlingen med NAV stigmatiserende fordi tjenestene mangler kunnskap og forståelse for sykdommen. Arbeidsutprøving ble opplevd som svært belastende, og i spørreundersøkelsen oppga så å si alle at slike tiltak hadde gjort dem sykere. Noen hadde fått god help fra barnevernet, mens andre hadde opplevd belastende og symptomforverrende undersøkelser, ofte etter rutinemessige meldinger fra skolen. Redsel for inngripen fra barnevernet fungerer som en terskel for å søke hjelp fra andre instanser.
I intervjuer om ME-syke barns møter med tjenestene har vi fått innblikk i flere negative sosiale mekanismer: ikke-anerkjennelse av barnet og sykdommen, manglende relevante tjenester, nedlatende holdinger, og vedtak som mangler grunnlag i kunnskap, lover og regler. Holdninger i det offentlige gienspeiles i måten samfunnet, mediene, nærmiljø og familier behandler denne gruppen på, og leder tidvis til selvdestruktive forsøk på å skjule sykdommen. En analyse av registerdata om pårørendes helse og arbeid viser hvordan tradisjonelle kjønnsmønstre for omsorg og inntektsansvar forsterkes i familier der ektefelle eller barn er diagnostisert med G93.3. I fokusgrupper beskrev pårørende til de aller sykeste en svært stor belastning som mellompersoner mellom hjelpeapparatet og den syke. Dette forsterkes av at ME-syke har lange sykdomsforløp og tidvis er svært hjelpetrengende, samtidig som diagnosen og sykdommens implikasjoner i varierende grad er kjent i det apparatet som er ment å bistå både den syke og de pårørende.”
Når ME-syke, som altså lever med stor funksjonsnedsettelse, ikke blir trodd eller forstått, får de ikke tilbud de trenger, noen ganger også «tilbud» som skader dem. I tillegg holdes ofte omsorgspersonene ansvarlige for sykdom og funksjonsfall. Mange familier lever i redsel for å bli varslet til barnevernet. Det er spesielt skole som varsler for å sikre sin egen posisjon når det er langvarig skolefravær grunnet sykdom og funksjonsnedsettelsene ME medfører.
Avslutningsvis sier forskerne dette om de tankevekkende funnene:
“Funn, både i kvalitative og kvantitative delstudier i prosjektet, er mangefasetterte, men støtter i hovedsak tidligere påstander fra pasientrepresentanter og pårørende, om at tjenestene i liten grad er tilpasset ME-sykes behov og situasjon. Det er behov for mer kunnskap om ME i tjenesteapparatet og bedre dialog med brukerne, men mest av alt forskning på sykdomsårsaker og mer effektiv behandling. Lite av funnene i prosjektet tyder på at de tiltakene tjenestene kan tilby denne gruppen i dag fører til bedret livskvalitet eller bedre arbeidsevne for de berørte, og tidvis gjor de livene verre for både syke og pårørende.
Vi oppfordrer tjenestene til å lytte til de berørte, og i større grad søke å tilpasse tjenestene til deres individuelle behov.”
.
Merknad om forrang
Om forrang står det blant annet dette i høringsnotatet: “Dersom konvensjonen inkorporeres i menneskerettsloven, vil forrangsregelen i § 3 gjelde. Forrang betyr at bestemmelser i konvensjonen ved motstrid skal «gå foran bestemmelser i annen lovgivning». At bestemmelser i konvensjonen skal «gå foran» betyr at slike bestemmelser i tilfelle normkollisjon skal anvendes fullt ut, mens andre bestemmelser må vike så langt det er nødvendig.”
ME-foreldrene mener at det er positivt at forrangsregelen også gjelder for CRPD.
Merknad til artikkel 4, medbestemmelse
ME-foreldrene har opplevd at de ikke får delta i arbeid som angår ME-syke. Det siste gjelder opprettelse av et nasjonalt pasientregister for CFS/ME, der verken ME-foreldrene eller Norges ME-forening foreløpig har fått tilgang til arbeidsgruppa. Prosessen er godt dokumentert her: https://www.me-foreldrene.no/selvsagt-skal-begge-pasientforeningene-med-del-3
Vi stiller oss selvsagt bak sitatet «Nothing about us without us».”
Merknad til artikkel 5.1.2, diskrimineringsforbud
ME-foreldrene mener at ME-syke barn, unge og voksne blir diskriminert av Nav. Blant annet får mange avslag på søknad om ufør pga ung alder. De blir også presset til å ta behandling som gjør dem sykere og må teste ut arbeidsevne, selv om det er godt kjent i ME-foreningene at dette medfører forverring og selv om fastlegen beskriver fare for forverring. Vi viser til ovennevnte FAFO-rapport.
Merknad til artikkel 7, barn med funksjonsnedsettelse
ME-foreldrene mener at det er grunn til å tolke ny opplæringslov dithen at ME-syke elevers rettigheter er styrket. Presiseringene i opplæringsloven §10-1 og §10-2 og mulighetene i §11-6 ser ut til å åpne for digital læring fra hjemmet i perioder elevene har kapasitet til dette og det vurderes som adekvat tilpasning av opplæringen.
§14-4 er ikke tiltenkt undervisning som må tilpasses grunnet sykdom, men ME-foreldrene har ikke sett forskrift til kapittel 14, og holder det derfor åpent om det kan gjelde syke som skal undervises i hjemmet. §14-4 skriver at «…Delar av opplæringa kan gjennomførast utan at læraren er til stades saman med elevane (fjernundervisning) dersom det er gode grunnar for det og det er trygt og pedagogisk forsvarleg.» Vi mener at det i enkelte tilfeller også vil være gjeldende for ME-syke unge.
ME-foreldrene erfarer at en del med ME-syke barn ikke får den hjelp og støtte de trenger, verken til barnet eller seg selv. Mange ME-foreldre blir selv syke og uføre på grunn av stor belastning.
Merknad til artikkel 9 nr. 1 første punktum ME-foreldrene mener at TT-tjenester bør lovfestes og praktiseres likt i hele landet.
Merknad til artikkel 13
Trygderetten er ikke nevnt – men få funksjonshemmede har midler til å anke til lagmannsretten. Dette mener vi er diskirimering av funksjonshemmede.
Merknad til artikkel 14 Rett til frihet og personlig frihet
ME-foreldrene støtter at det er nær sammenheng mellom artikkel 14 og artikkel 25. ME-foreldrene har stor erfaring i at artikkel 25 ikke følges av kommune og Statsforvalter, og det igjen gjør at den funksjonshemmede blir frihetsberøvet. ME-foreldrene ønsker også å påpeke at våre innspill gjelder barn som ikke faller inn under “ikke samtykkekompetent”. ME er av WHO definert som en nevrologisk sykdom. Våre barn kan klart uttrykke sin vilje og er ikke en trussel for noen.
Komiteen har i sine tolkningsuttalelser og i merknader til statsrapporter fastholdt det første tolkningsalternativet; det vil si at funksjonsnedsettelse overhodet ikke kan inngå som en del av begrunnelsen for frihetsberøvelse uavhengig av om det oppstilles andre objektive kriterier i tillegg.
Vi støtter denne fortolkningen. ME-foreldrene har erfaring med at barn har blitt utsatt for frihetsberøvelse på grunn av sin funksjonsnedsettelse. Kommunen har kun tilbudt sykehjem til unge mennesker under 50 år selv om andre muligheter finnes som er ønsket av og søkt om av den funksjonshemmede. Grunnet funksjonsnedsettelse kan ikke barnet selv forlate institusjonen og er tvunget til å være der og ikke noe annet sted. Stortinget har vedtatt at unge under 50 ikke skal plasseres på sykehjem, men det skjer fortsatt. Våre barn er blant disse unge som tvangsplasseres på sykehjem mot sin vilje fordi hjelpebehovene på grunn av funksjonsnedsettelse tilsier 24/7-behov. Funksjonsnivået på den funksjonshemmede er da svært lavt hvor den funksjonshemmede trenger hjelp med alt og kan normalt ikke snu seg selv i sengen eller sitte selv. Den funksjonshemmede er svært lyd-, lys- og berøringssensitiv og må være i et helt mørkt rom. Ofte er det behov for sondemat.
Lan Marie Berg (MDG) stilte et skriftlig spørsmål til helse- og omsorgsministeren 18. sept. 2022 om når det kommer et lovforslag mot tvangsplassering av unge på sykehjem og om tiltak som gjør at disse kan få dekket sine behov i eget hjem.
I svaret sier daværende helse- og omsorgsminister Kjerkol at departementet har gitt kommunene beskjed om at å bosette unge på sykehjem mot deres vilje ikke er i tråd med Stortingets intensjon, men sier samtidig at de ikke har noen virkemidler ovenfor kommunene. I svaret fra daværende helse- og omsorgsminister Kjerkol, står det at det ble sendt ut brev om at det å bosette unge mennesker på sykehjem mot deres vilje ikke var i tråd med Stortingets ønske. Videre viste hun til det kommunale selvstyret.
Likestillings- og diskrimineringsombudet Bjørn Erik Thon sa til NRK Østlandssendingen 9.9.2022 at ombudet mener det kan være brudd på norsk lovgivning og menneskerettighetene.
ME-forelderene påpeker at kommunen – i tilfeller hvor våre barn med funksjonsnedsettelse har blitt tvangsplassert mot sin vilje på grunn av sine helse- og omsorgsbehov – ikke har benyttet hjemler i henhold til norsk lov om bruk av tvang. Det har heller ikke vært anledning til å benytte alle tilhørende sikkerhetsventiler. Statsforvalter har heller ikke fulgt opp sine forpliktelser ovenfor den funksjonshemmede, men henvist til kommunens skjønn.
Mange av våre barn er så funksjonsnedsatte at de trenger mye hjelp i hverdagen til mange eller alle basale behov. Funksjonsevnen er så liten at mange er hus- og/eller sengebundet, og følgelig tilbringer mange av våre barn etter de ble syke med ME størsteparten av sitt liv i hjemmet. Det er derfor svært viktig at bosituasjonen er god. Siden kommunene i liten grad tilrettelegger ny bolig og hjelpebehov for den funksjonshemmede når de går fra barn til voksen, tvinges mange til å bli boende hjemme og mange foreldre tvinges til å fortsatt ta en stor omsorgsbyrde for sine voksne barn. Foreldre blir ofte syke av omsorgsbyrden og det de opplever som en uendelig kamp mot kommune og stat for å få innfridd barnets rettigheter. For de fleste er dette en situasjon de har stått i i mange år.
Vi opplever at komiteen i sine vurderinger er tydelige på at de erfaringene vi har skissert ovenfor faller inn under denne artikkelen og artikkel 12.
Funksjonsnedsattes rett til å leve selvstendige og likestilte liv på alle livets områder er nedfelt i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Artikkel 19 om rett til selvstendig liv og artikkel 25 som omhandler høyest mulig helsestandard er viktige for våre barn uavhengig av alder.
ME-foreldrene vil påpeke at kommunen er svært selvrådende og at det er vanskelig å få saker overprøvd av Statsforvalter. Statsforvalter henviser til lokal råderett og vi og barna våre blir stående rettsløse.
Merknad til 19.7, brukerstyrt personlig assistanse (BPA)Vi mener at BPA bør være en statlig ordning siden det er utfordringer med bevegelsesfrihet på kort og lang sikt for funksjonshemmede med BPA. De må søke på nytt hvis de flytter til en ny kommune, og BPA kan ikke følge med dem på ferie og turer ut av egen kommune. Det innebærer at funksjonshemmedes bevegelsesfrihet blir hindret.
BPA er en rettighet og den funksjonshemmedes rettighet til tjenesten blir ikke endret av å bevege seg over en kommune- eller bydelsgrense. Å frata kommunen myndighet til å innvilge BPA, er en innskrenkning av kommunens oppgaver. Slik vi forstår det, påvirker det ikke kommunens selvstyre, da oppgaven ikke lenger vil være en del av kommunens oppgaveportefølje.
Dagens praksis i kommunene, gir store forskjeller i hvor mange timer ME-syke med tilnærmet samme behov, får innvilget.
ME-foreldrene vil også påpeke at BPA er et av de beste tiltakene for ME-syke og deres familie. ME-syke blir verre av å måtte forholde seg til mange og ukjente personer. BPA-ordningen medfører få og kjente personer som den ME-syke må forholde seg til. Vi mener videre at en bedre BPA-ordning ikke vil bli så mye dyrere fordi:
Pårørende kan fortsette i ordinært arbeid, og blir i mindre grad utslitte og syke av ekstra jobb for sine syke/funksjonshemmede
BPA-ansatte kan forøvrig være delvis uføre, da det ofte er mindre stillinger/lett å dele opp stillingene, og det kreves i en del tilfeller heller ikke lang utdannelse.
Merknad til artikkel 20, personlig mobilitet
ME-syke og pårørende kan bekrefte at utfordringene som Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) påpekte i sin rapport om funksjonshemmedes ytringsfrihet.i 2022 også gjelder dem.
Merknad til artikkel 22, respekt for privatlivet og 23, respekt for hjemmet og familien
ME-foreldrene kjenner til at mange foreldre til ME-barn blir truet med og meldt til barnevernet pga stort fravær på skolen, også av andre som ikke forstår sykdommen. Tjenestene vil ofte presse barn til tiltak som foreldre/foresatte vet vil medføre forverring og presse foresatte til å bidra til dette.
Ifølge konvensjonen skal det bare være omsorgsevnen og barnets adferd (ikke funksjonsnedsettelse) som kan utløse en slik melding.
Vi viser til Kjetil M Larsens omtale av retten til familieliv: “CRPD artikkel 23 nr. 4 sier at et barn skal ikke i noe tilfelle bli skilt fra foreldre fordi enten barnet eller en eller begge foreldre er funksjonshemmede. Dette er utformet som et klart forbud, og det er ingen kvalifikasjoner her om rimelige tiltak el.l. […] Jeg tror ikke man uten videre kan si at barnevernslovens løsning er i strid med CRPD, men det oppstår utfordringer hvis det i praksis utvikler seg en forståelse at mennesker med en viss funksjonsnedsettelse automatisk oppfyller lovens vilkår. Det må i hvert fall stilles klare krav til individuell vurdering. Her tror jeg inkorporering av CRPD kan ha vesentlig betydning for å klargjøre virkningen av konvensjonens rettigheter og for å styrke vektleggingen av støttetiltak fremfor vurderingen av omsorgsovertakelse.”
Merknad til artikkel 24, utdanning
ME-syke trenger bedre tilgang til fjernundervisning/digital undervisning. Dette kan bedre muligheten deres til å ta utdannelse, da de ikke har energi til både transport til/fra, undervisning og sosialt samvær på en gang. Det slipper de med fjernundervisning. Når de kan gjøre skolearbeidet hjemme, kan de også dele det opp i mindre bolker slik at de ofte kan få til mer enn i klasserommet.
Merknad til artikkel 25, helse
ME-syke nektes ofte sondenæring av rent praktiske hensyn.
Merknad til artikkel 28, tilfredsstillende levestandard og sosial beskyttelse
For ME-syke fungerer Nav dårlig, jf ME-foreningens undersøkelser og Fafo og SINTEFs forskningprosjekt Tjenesten og MEg.
Oppsummering
ME-foreldrene støtter FFOs høringssvar. Vi støtter flertallets forslag om å inkorporere CRPD i menneskerettighetsloven. Vi mener det er flere områder som vil bli styrket, men det må settes ytterligere lys på artikkel 14.
Dette høringssvaret legges også på ME-foreldrenes nettsider.
www.me-foreldrene.no
post@meforeldrene.no