Regjeringen hevder at de har gjennomgått praksis knyttet til behandling av krav om uføretrygd for ME-pasienter uten å finne noen forskjellsbehandling. Dette er mildt sagt skuffende. Som vår gjesteskribent, jusstudent Victor Håland viser; det er også feil.
Bakgrunnen er nyheten om at regjeringen hevder at ME-syke ikke diskrimineres i Nav-systemet. Dermed ser det ut til at Stortingsvedtaket av 24.11.2022, som skulle sikre bedre trygderettigheter for ME-pasienter, ikke er verdt papiret det er skrevet på. Se oppslag i Nettavisen 7.11.2023 som gir en god oversikt over situasjonen.
Håland skriver:
Vedlagt kan dere se et ferskt eksempel på direkte forskjellsbehandling av Trygderetten i en sak jeg førte. Dette er et typisk eksempel på forskjellsbehandlingen som foregår.
Trygderetten tror – oppriktig – at de kan begrunne forskjellsbehandling av ME-pasienter i uføretrygdsaker med at symptomet på ME er utmattelse, og at de derfor vilkårlig kan velge dette som en måte å måle funksjonsnedsettelse på uavhengig av Høyesterettspraksis som binder rettsanvendelsen, og uavhengig av vernet mot diskriminering i likestillings- og diskrimineringsloven.
En slik rettsanvendelse og praksis utgjør både direkte og indirekte forskjellsbehandling etter ldl. §§ 6, 7 og 8.
De overser at en forskjellsbehandling må ha et saklig formål, være nødvendig for å oppnå formålet og ikke være uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles etter likestilling – og diskrimineringsloven § 9.
Dette er ikke tilfellet her.
Dersom disse sakene hadde nådd domstolene, ville man kunne påberopt denne diskrimineringen, men de færreste har økonomi til dette.
Det verken regjeringen, direktoratet, NAV eller Trygderetten forstår – er at når de oppstiller et krav om at ME-syke må tilfredsstille alvorlighetsvilkåret i Helsedirektoratets gradsinndeling for ME/CFS – oppstiller de også et de facto betraktelig strengere funksjonskrav sammenlignet med andre diagnoser.
Ved alvorlig grad, så følger det av gradsinndelingen i veilederen at man «er sengeliggende det meste av dagen, dvs. at de fleste bytter mellom seng og sofa og bare er i stand til å utføre lette aktiviteter som tannpuss og inntak av mat. Mange har alvorlige kognitive problemer, og de er ofte avhengig av rullestol.»
Når Trygderetten og NAV også i ung ufør-saker viser til diagnoser i rundskriv – som ikke er underlagt et slikt skjerpet alvorlighetskrav som eksempler på diagnoser som er mer alvorlig – er ironien komplett; instansene mister helt av syne at de praktiserer en soleklar forskjellsbehandling.
Noen kjappe eksempler for å illustrere diskrimineringen:
Eksempel 1
En døv person (døvhet er en av diagnosene i rundskrivet) jobber 50 % og blir tilkjent ung ufør-tillegget på resterende 50 % uten problem.
ME-pasient A får derimot avslag i Trygderetten fordi hen ikke har «alvorlig» grad av ME/CFS, og fordi Trygderetten viser til at A ikke har like alvorlig diagnose som diagnosene listet opp i rundskrivet. At A til sammenligning er ute av stand til å jobbe i det hele tatt, og stort sett er husbunden, blir ikke problematisert.
Eksempel 2
En person med schisofreni – som ikke ble diagnostisert før uti førtiårene – fullfører ingeniørutdannelse både før og etter fylte 26 år. Personen kommer seg imidlertid aldri i jobb, og blir innvilget ung ufør-tillegget etter at han tok saken til Høyesterett (merk at dette er faktum fra en ekte Høyesterettssak; Rt. 2007 s. 899, som altså er bindende for NAV og Trygderetten). Personen fikk ung ufør-tillegget selv om han hadde fullført studier før fylte 26 (det er et vilkår for ung ufør-tillegget at man dokumentert ble alvorlig syk før fylte 26).
ME-pasient A – som forsøkte å fullføre videregående med omfattende tilrettelegging, og med bruk av robot i klasserommet, klarte imidlertid ikke å fullføre videregående pga. PEM og søkte ung ufør-tillegget. ME-pasient A fikk derimot avslag fordi hen hadde forsøkt å fullføre utdanning, og Trygderetten mente dette indikerte at hen hadde et for høyt funksjonsnivå for å få tillegget.
Slik åpenbar ulovlig forskjellsbehandling må være umulig å overse for de fleste oppegående personer. Likevel skjer det daglig, nå sist hos regjeringen.
Hvordan er det mulig?
Tilsvarende forskjellsbehandling foregår i ufør-saker ved kravet om «hensiktsmessig behandling». Til forskjell fra praksis ved andre diagnoser, kan ME-pasienter bli avkrevd – i prinsippet uendelig – all udokumentert behandling som NAV eller Trygderetten føler for å foreslå. Dette som regel stikk i strid med de helsefaglige anbefalingene fra helsevesenet.
***
Les mer hos MillionsMissing Stavanger
