Esken med julepynt

 –

Jeg sitter på huk foran esken, mens tårene renner nedover kinnene mine.

Esken jeg har foran meg er en av tre, og som de andre er den stappet full av minner. Juleminner. Minner om latter og begeistrede, forventningsfulle barn.

Det er rart hvordan en samling av alt fra de enkleste dorull-nisser til de mer avanserte kulehode-nisser på ispinne-ski kan sette i gang et skred av tanker og følelser.


Tanker om en tid
som var både stressende og frydefull. Med travle voksne og utålmodige barn i fyr og flamme over forberedelsene. Hvor man som voksen hvert eneste år var rimelig sikker på at – denne gangen blir vi ikke ferdig i tide. Men hvor man like ofte kunne glede seg over at – det ble man. For jul ble det uansett.

Jeg sitter foran esken min og tenker på hvor slitsomt jeg syntes det var å ha alle juleforberedelsene som en oppgave-liste oppi hodet, hvor jeg tenkte at: Dette fikser jeg ikke i år igjen. Alt man skulle handle inn, lage, bake, pakke, vaske og pynte, og alle nissefester og avslutninger man skulle delta på. Men hvor jeg etter hvert som jeg kunne krysse av for «utført» på listen, forsto at: Joda. Fikser det denne gangen også. Tanker som nå gir en påminnelse om hvor sårbart livet er. Ingen kjenner morgendagen.

Nå er det ikke lenger juleverksted på kjøkkenbordet, endeløse ønskelister eller barnefjes hvite av mel. Nå er det stillheten som råder grunnen.

Og når jeg sitter her og gråter stille foran esken med julepynt kjenner jeg på sorgen over hvilken vending livet har tatt. Ikke så mye for min egen del, men for mitt barn. En av de som var med på å skape minnene som ligger i esken. En som ikke lenger er et barn, men på vei til å bli voksen.

En som nå skal feire sin tredje jul bak nedrullede gardiner, ute av stand til å delta i noe av det de fleste av oss ser frem til på denne tiden av året. En hvis sykdom stjeler av livet hans, men som håper på at han også dette året i det minste skal makte å være med på selve julekvelden.

Samtidig føler jeg takknemlighet.

Jeg er glad for at jeg har fått lov å være med å skape disse minnene. Og en dag, når denne sykdommen ligger bak oss, skal vi fortsatt ha disse minnene.

Og jul blir det uansett!

Av Hanne R.

 

Dette innlegget ble publisert i Barn og unge med ME, Personlig fra pårørende og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Esken med julepynt

  1. Sterkt innlegg! Eg krysser armer og bein for at dere får ein fin julefeiring og at formen kjem seg ♡ Varme tanker ♡

Legg igjen en kommentar

Kommenter

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *