Drakten

Drakten henger i skapet. Vi vet ikke om den passer eller er blitt for liten. Det gjør for vondt å prøve.

Foto: martialartssupplies

Foto: martialartssupplies

Jeg husker da hun fikk den, da var hun frisk og lykkelig og øynene glitret der hun sto midt på spisestuebordet mens jeg festet knappenåler i buksebretten. Den var altfor stor.  Hun var så glad, endelig skulle hun få være med! Det skulle bli så fantastisk å være med, i lik drakt som de andre!

Nå ligger hun i senga med matte øyne Bleik i ansiktet, og vi orker ikke prøve om den fremdeles passer. Buksa burde sikkert legges ned, hun har strukket seg mange centimeter mens hun har ligget her i senga si. For syk til å være med de andre. I årevis.

For noen måneder siden mobiliserte hun alle krefter, tok på seg drakten og ville prøve å være med. Den passet såvidt, da. Stilte seg opp med de andre, men måtte gi seg etter noen minutter, besvimelsen nær, før de hadde kommet igang med noe som helst. Før hun hadde fått prøvd ordentlig.  Det ble for mye bare å være der. Hun sèg ned på en benk og måtte innse nederlaget. Igjen.

Jeg ser på de andre som begynte samtidig med henne. De har vokst ut av den første drakten, fått en ny i større størrelse, blitt lange hengslete tenåringer, dyktige. De leder gruppa og hjelper de små som nettopp har begynt. De er forbilder. Flotte ungdommer i fine drakter.

Kanskje vi burde levere tilbake drakten, så noen andre små kan få den? De har litt få av de små størrelsene? Hun rister bestemt på hodet. Den skal henge i skapet til jeg er frisk. Når jeg blir frisk skal jeg være med de andre. Neste år kanskje.

 

Av: Judo-mamma til tre

 

Dette innlegget ble publisert i Barn og unge med ME, Personlig fra pårørende og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

0 svar til Drakten

  1. Ragnhild sier:

    Igjen må jeg prise meg lykkelig for at det er jeg, og ikke en av ungene mine som er syke.

    I går klarte jeg å mobilisere nok til å være med og se på at minstemann ble gradert til oransje belte i judo.

    Alle gode tanker sendes til dere 💗

  2. IB sier:

    En ting er at vi voksne er syke,men at unger får det,det knuser virkelig hjertet mitt ;( Vi må bare håpe på at det snart skjer noe slik at vi alle kan få tilbake livene våre.

Legg igjen en kommentar til Ragnhild Avbryt svar

Kommenter

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *