Er du sliten? Hvil deg! Det blir bedre.
Mange tror at man bare er innmari sliten når man har ME. At man bare kan hvile seg litt, så blir det bedre.
Enkelte tror også at man er veldig trist og lei seg, og at det er derfor man «kryper under dyna», at ME er noe man får fordi man er trist, deprimert eller traumatisert. Da kan man jo bare lære seg å tenke positivt, så blir det bedre.
Og så har vi de som tror at de med ME er lei av livet, og ikke ser «skogen for bare trær». At om man bare finner frem til lyspunktene – de tingene man liker å drive med, så blir det så fint igjen atte!
Jeg er innmari sliten noen ganger. Det hender jeg er så sliten at jeg nesten ikke orker løfte armene for å klø meg i hodet. Det skjer iblant at jeg er så tom for energi, at jeg ikke klarer å oppfatte hva jeg selv tenker, for ikke å snakke om å styre tankene dit jeg vil. Noen ganger klarer kroppen rett og slett ikke mer, og jeg kjenner meg voldsomt kvalm. Jeg orker ikke mer, klarer ikke mer, vil ikke mer. Men jeg har ikke ME.
Når jeg kjenner at energibeholderen er tom – eller nesten tom. Når tankene surrer rundt og er umulige å fange, når all energi er sugd ut og jeg føler meg som en filledukke uten ryggrad, da vet jeg noe som hjelper. Hvile, sove, slappe av, koble ut. Og det blir bedre!
Hvis jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å ta oppvaska, gruer meg til å henge opp klærne eller finne ut hva vi skal spise til middag – i dag igjen – ikke orker tenke på å gjøre mer av de kjedelige gjentagende oppgavene, alle må’ene jeg har utført hver eneste dag i noe som føles som en halv million år, da henter jeg frem de positive tankene, lyspunktene og årsakene til at jeg faktisk har klart å gjennomføre det i alle disse åra. Og det blir bedre. Men jeg har ikke ME.
Min sønn er innmari sliten – absolutt hele tiden. Han ligger også og hviler – nesten hele tiden. Eller han sitter bakoverlent i en recliner – og hviler. Nå har han hvilt i nesten 2 år. Vi venter på at det skal bli bedre!
Han er også mye trist og lei seg, men det er ikke derfor han kryper under dyna. Han har allerede «ligget under dyna» i nesten 2 år. Vi venter på at det skal bli bedre.
Gutten er ikke lei av livet. Han var ikke lei av livet før han ble syk, og han har ikke mindre lyst på livet nå. Han ser både skogen og alle trærne, alle lyspunktene i det fjerne og drømmer om alle de tinga han liker å gjøre – og som han en dag skal gjøre igjen, bare det blir bedre.
Energibeholderen hans er tom – eller nesten tom. Tankene hans surrer rundt og er vanskelige å fange eller holde fast lenger enn noen minutter. Han orker ikke, klarer ikke, men han vil. Han hviler, sover, slapper av og kobler ut. Men det blir ikke bedre.
Han har ikke lyst til å ta oppvaska, men han har lyst til å gå på skolen. Han har ikke lyst til å henge opp klær, men han har lyst til å ta bilsertifikat. Han har ikke lyst til å lage middag, men han har lyst til å «henge ute» med gutta.
Noen ganger bruker han den energien han har på å gjøre litt skolearbeid, eller han velger å møte en av kameratene en kort stund. Etterpå kommer regninga! Og gjelda er ikke betalt med en god natts søvn. Ikke to netter, og kanskje hverken tre eller fire. Det er ME.
Han har ikke lyst til å gjøre alle må’ene, for må’ene hans er det eneste han gjør – hver dag. Men han har mange vil’er. Og når alle vil’ene blir for sterke – og alle drømmer og ønsker så tydelige og klare der han ligger og «hviler» – hvilke positive tanker skal han hente frem da? Hvilke lyspunkter skal han gripe fatt i?
Vi venter på at det skal bli bedre.
Skrevet av Hanne R.
Kortlenke: http://wp.me/p3VLNe-5D
Så leit å høre. Vår gutt lå slik i nesten 3 år. Kjenner igjen alt du skriver. Det er knusende. Vår gutt ble frisk. Han lærte å skru av knappen som gjorde kroppen hans utmattet og syk. Helt selv. Nå tar han lappen. Har sommerjobb. Leter etter Pokémons med gutta. Din gutt blir også frisk. Og han vil klare det selv.
Hva slags knapp var det som gjorde han frisk? Hadde vært greit å ha for alle de som ligger rundt i de tusen hjem og vite om denne vidunderlige knappen…
Så godt skrevet! Jeg har fatigue fra en annen kronisk sykdom enn ME og jeg pleier å si at kroppen min er som ett gammelt Mobiltelefonbatteri. Det er ikke mulig å lade det fullt, noen ganger lader (hvile) litt og andre ganger lader det ikke i det hele tatt og det tappes veldig lett. Lykke til med ladingen!🌹