Anonym

Vi var lenge anonyme.
Bak lukkede dører og tildekkede vinduer.
Kritisert og baksnakket.
Anklaget og avvist!
Kunnskapsmangelen rådet!

Nesten ingen visste.
Vi selv hadde mer enn nok med å holde hodet over vannet.
Dem vi henvendte oss til, visste «bedre» enn oss.
De som visste, sa ikke noe.
De som burde sagt noe – var tause.

Hadde det vært det samme om det var kreft han hadde hatt?
Det kan man jo spørre seg!

I blant skulle man kanskje ønske at man fortsatt var anonym.
Når alle «de gode rådene» strømmer på.
Når alle de velmente – selvsagt – tips, triks og erfaringer som andre har hatt, dyttes ned over hodet vårt.
– Og man føler seg som en dårlig mor, når man ikke er overstrømmende positiv til disse erfaringene.

Erfaringer og forsøk noen har hatt glede og nytte av, men som man forstår – etter dypdykk – at enda flere IKKE har hatt positiv erfaring med.

Men det er for sent. Anonymiteten er borte.
Og det er selvvalgt.

Bortgjemtheten har forsvunnet.
Den tiden da ingen visste.
Den er over.
Den kommer aldri igjen!
Det føles godt.

Noen av dere er sikkert møkka lei av mine notater om min sønn.
Noen av dere tenker kanskje:
– Går det an å få så mye ut av en hverdag som inneholder «ingenting»?
Men kanskje er det nettopp når dagene inneholder «ingenting», at man virkelig ser innholdet?

Det er jo når man gleder seg over lite, at man virkelig gleder seg.

Jeg husker da jeg som lita jente, gledet meg til jul.
Jeg hadde ønska meg ting hele året, og endelig – kanskje – skulle jeg få noe av det!
Jeg husker jeg gleda meg voldsomt til tegneseriene på svensk TV i romjula.
Jeg husker ennå kyllinglårene vi spiste en lørdag kveld i barndommen.
Jeg husker godteskålene som vi fikk spise av – en bit om gangen.
Jeg husker min første brusflaske.
Jeg husker potegullposen i baksetet på sommerferietur.
Jeg husker armkroken til mor, og fanget til far.
Jeg husker to-kroners melkesjokoladen jeg spiste i små biter i mørket under kjøkkenbordet.
Jeg husker den første gangen jeg fikk «egne» penger for å handle klær på egen hånd.

Hva hvis jeg ikke hadde orket å se tegneseriene i romjula?
Hva hvis jeg ikke hadde noe å ønske meg, fordi jeg ikke gjorde annet enn å ligge i en seng?
Hva hvis fråtsemat, godteri og brus var noe jeg måtte holde meg mest mulig unna, fordi jeg fikk magevondt av det.
Hva hvis ferieturer bare var noe andre opplevde – eller i hvert fall hadde glede av?
Hva hvis armkroken til mor ga meg smerter?
Eller fanget til far var langt unna?
Hva hvis det å kunne «gjøre sine egne, første innkjøp» var en terskel så høy, at den var umulig å nå?

Så jeg gleder meg,
– når han orker å ta en dusj!
– når han orker at jeg snakker MED ham – mer enn 3 minutter!
– når han i tillegg svarer på noe jeg har spurt om!
– når hans øyne ikke er rødkantet!
– når han og jeg kan se en HEL film sammen – eller nesten hele!
– når han blir glad for soppsuppe til middag!

Hva gleder du deg til i hverdagen?

Av Hanne R.
Kortlenke: http://wp.me/p3VLNe-68

Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

0 svar til Anonym

  1. «Men kanskje er det nettopp når dagene inneholder «ingenting», at man virkelig ser innholdet?»
    Ja, det er jeg enig i – på godt og vondt.

  2. 9name sier:

    Jeg føler med deg. Vil sende deg en god klem og synes du virker så flink og god! Ønsker deg et godt nyttår-så godt som mulig! Klem fra Nina.

  3. hanneram sier:

    Tusen takk for klem og gode ord og ønsker, Nina.

Legg igjen en kommentar

Kommenter

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *