Alle må gå på skolen

Alle må gå på skolen. Ingen tvil om det. Rett og plikt til opplæring. Jeg har sagt det selv. Mange ganger. Jeg har laget undervisningsopplegg som støtter utviklingen til den enkelte elev, skreddersydd fra individuelle forutsetninger. Elever med omfattende funksjonsnedsettelser, som kommuniserer med kroppen, muskelspenninger og temperatur, kanskje med blikket, dersom de kan bruke blikket. Og barn med ugreie kropper fulle av anfall og spasmer, uforutsigbare smerter som tar all energi, men som kanskje kan ha noen fine, meningsfylte stunder mellom anfallene.

Skolen skal støtte elevens behov og forutsetninger. Progresjonen kan være raskere eller saktere enn klassens, eller målet kan være å opprettholde ferdigheter.

Foto: ME-mammas betroelser

Alle kan lære, er mantraet. Om ikke annet så lærer de at verden er et ok sted å være. At noen vil dem godt. De kan kjenne på tilhørighet, bli stimulert av farger, lys, berøring eller musikk. I samarbeid med helsepersonell skaper vi skoledager for alle. Det har barn i Norge hatt rett til i snart 40 år, selv om de aldri vil lære å lese, gå eller prate. Derfor tvang jeg min sønn til å gå på skolen. Alt kan gjøres noe med, sa jeg, bare du kommer deg på skolen. Det er ikke lov å la være.

Min følelse av mestring sto og falt ved om gutten kom seg på skolen den dagen. BRA! sa rådgiver, psykologen og alle sammen. Jeg ble heiet til å levere fra meg en syk sønn som brukte all energi på å være til stede. Han tok ikke inn læring, orket ikke prate. Han gråt da jeg tvang ham ut av bilen om morgenen. Han ringte meg ofte og ba meg hente ham. Men alt kan tilrettelegges for. Eget rom? Seng å hvile i? Reduksjon av fag, av timer? Ingenting virket, gutten ble sykere og sykere. Undervisning hjemme da? Siste utvei. Jeg fikk lærer hjem, og gutten prøvde og prøvde. Han som hadde lært så fort før. Han vegret seg for å gjøre selv det minste skolearbeid. Multiple choice? Avkryssing? Lydbok? Men bare litt, da? Nei, ikke litt en gang. Bekymringen over tapt skolegang var vokst til store høyder. Hvert halvår kom papirene sendt hjem, «ikke grunnlag for karakter», «for høyt fravær».

Og så jeg som har skrytt av at alle kan gå på skolen! Det er bare snakk om riktig tilrettelegging.

Jeg sitter her og tygger på mitt sure eple, og har for lenge siden lovet min sønn at jeg aldri skal tvinge ham avgårde på skolen mer. Gutten lærer likevel. Han lærer alt han kan, alt han er interessert i, så mye han orker. Ingen oppmuntrer, oppfordrer, presser. Det er bare ren, nysgjerrig interesse. Det er kroppen og formen som er hans begrensing, og den er det ingen andre enn ham selv som virkelig vet noe om og kan ta på alvor.

Omkostningene ved å komme dit vi er i dag har vært høye. Gutten er knapt friskere. Han har blitt kjent med formen sin, og har senket skuldrene. Og han har lært seg å håndtere gode og dårlige dager i en skjermet tilværelse hjemme. Han har også skaffet seg kunnskap om livet, en lun klokskap som har kommet med overlevelsen av mange sykdomsår. Kanskje jeg har lært litt også.

–

Av Mamma og sakkyndig i spesialundervisning.