Fjorårets skriftlige appell er like relevant i år, selv om skolen de fleste steder nå er i litt mer normal drift enn på samme tid for et år siden.
Det er viktig nå, at skoleeiere, -ledere, lærere og politikere er bevisste på at de langtidssyke fortsatt er hjemme. De må ikke bli glemt igjen, men få beholde det som er av godt tilrettelagte tilbud!
ME-foreldrene 12.5.2021
—
Fjorårets appell:
Helseministeren har hyllet de unges innsats i dugnaden for å begrense viruset. Vi som er foreldre til ME-syke har opplevd at det ikke bare er russetida de unge må stå over.
Det er ikke bare «sommeren da de var 14», eller 15, eller 16, de «gikk glipp av». Vi har barn som har rukket å bli tweens, tenåringer og unge voksne uten at de har deltatt i jevnaldrende fellesskap. Noen er så voksne at de ikke lenger er blant de yngste.
Våre barn er profesjonelle i å gå glipp av. De tapte drømmene har lagt igjen en kostbar kompetanse i hvordan leve isolert og skjermet i måneder og år. Noen i tiår. Vi er foreldrene til de usynlige menneskene som finnes i senga på rommet, på sofaen i stua, eller i egne hus og leiligheter.
Ragnhild Holmås ga nylig ut boka «Men du ser ikke syk ut». Våre unge kan, når de mobiliserer, se like friske ut som alle andre. De kan glede seg over det året de orket en tur ut, en samtale med en bestefar de nesten aldri greier å møte, eller en 17. mai der de kunne komme ned i stua og være sammen med familien sin en liten stund. Når de betaler for timene med skole, sosialt samvær, en dusj eller en filmkveld, er det bare vi som ser dem.
Rekalibreringen av samfunnet under trusselen Covid 19 har vist oss at læring kan skje hjemmefra. Den kan tilpasses tid og sted, og den kan være fleksibel.
Selve ideen skole ser annerledes ut nå, der familier har startet skole- og arbeidsdagen fra gutterom og kjøkkenbord, kleskott og loftstuer, og vi har vært sammen i arbeidet, sammen i opplæringen. Vi ser og hører hverandre gjennom skjermer og servere. Lærere og spesialpedagoger deler kunnskap, råd og tips på nett under emneknaggen #koronadugnad.
Annerledestida har kommet med løsninger som fortsatt kan bestå for de som skal være på gutterom, jenterom, loftstuer og i sofakroker etter at andre barn og unge er tilbake i klasserom og forelesningssaler. Vi vet nå at dette kan virke.
Læringskurven har vært bratt for alle som underviser. Dette vil vi skal komme til nytte for våre unge.
Barna våre har lenge kjent til nettundervisning, i årevis før dette skjedde. De som ikke har fått tilbud om det i Norge har lett seg frem til Khan Academy, Ted Edu og utallige podcasts og tutorials. Slik tar de til seg læring der de er, i sitt tempo, så mye de orker ad gangen.
Denne fleksibiliteten forventer vi nå av norsk skole, og vi gleder oss over at stadig flere ikke skal presses ut i sykdomsforverring, men at alle som har helse til det skal få beholde plassen i fellesskapet skolen utgjør – fleksibelt og hjemmefra.
I årene som har gått, har vi som foreldre jobbet som buffere mellom et samfunn og et helsevesen som ikke tar sykdommen på alvor. Som stadig krever at de unge skal overtrekke kredittkortet for helse og krefter. Som ikke legger til rette fordi de ikke har erfaring med hvor galt det kan bli.
Vi fortsetter med våre mer eller mindre tålmodige forklaringer til samfunnet rundt oss. Vi fortsetter med folkeopplysningen til vi ikke lenger har stemme igjen. Til vi ikke har pust igjen. Vårt største ønske er at barna skal bli friske, i det minste få bedre livskvalitet enn i dag. For at det skal skje, trenger ungene og vi å bli hørt og trodd, bli tatt hensyn til og bli anerkjent.
Denne dagen er en merkedag for våre unge og for deres rett til å bli sett, hørt og trodd.