Jeg er en bror!
Jeg er en søster!
Jeg er et søsken!
Mitt søsken har ME!
Jeg bærer på en sorg, en dobbel sorg!
Min bror tar all «plass».
Det er ikke rom for meg.
Min bror får all tid.
Hvor er min tid?
Min bror er her,
men det føles som han er «borte».
Jeg blir også «borte»,
men jeg er her.
Jeg vil …
Han orker ikke.
Det blir ikke!
Jeg savner ham.
Jeg savner meg.
Jeg savner oss!
Jeg vil gjerne hjelpe.
Hjelpe ham, dem,
hjelpe oss …!
Jeg er også her!
Fortell meg hva jeg ikke vet.
Fortell meg hva jeg bør vite,
hva jeg kan gjøre.
Spør meg hvordan jeg har det,
hva jeg savner og ønsker meg.
Spør meg hvorfor jeg ikke gråter!
Se meg!
Jeg er også her!
–
Av Hanne Ramstad
–
Red.anm: Les gjerne denne artikkelen hvor psykolog Torun Vatne ved Frambu kompetansesenter for sjeldne diagnoser uttaler seg om søsken som pårørende.
Hmm så sant men vær forsiktig for ser barnevernet dette så ja de kan virkelig ødelegge familien…..Jeg sier dette da jeg selv var veldig ME/SCF syk og spurte om hjelp hjemme for min datter som da var 9 år! Det ente i omsorgsovertakelse basert på skjønn og masse konstruerte løgner m,m. Et velment råd! Jeg vet jo ikke om dette er et barn/ungdom som skriver eller en mamma, men vet om mange familier som blir rammet av barnevernet pga Me syke i familien ;O( Hele min familie er rasert og dattern har nå bodd vekk fra meg i snart 6 år og med NÅ null kontakt! Måtte bare dele dette. Nydelige og flotte ord, og utrolig trist og smertefull sykdom. Masse styrke å kjærlighet på deres vei.