ME-mammaene har tidligere i brevs form gitt uttrykk for sin bekymring når det gjelder hvordan deres ME-syke barn og unge blir møtt på landets ledende avdeling for denne pasientgruppen.
Problemet er at sykdomssynet til Oslo Universitetssykehus’ CFS/ME-team for Barn og Ungdom i stor grad preges av inngrodde holdninger om psykosomatiske forklaringsmodeller som en hoveddrivkraft i vedlikehold av ME-sykdommen.
Slike holdninger er ikke bare arrogante, men kan også føre til behandlingstiltak som kan være direkte farlige og sykdomsdrivende. I tillegg er disse holdningene også førende for håndteringen av pasientgruppen i landet for øvrig.
Denne vektleggingen av psykologiske faktorer ved ME-sykdommen er det utbredt motstand mot, både i brukerundersøkelser , blant flere norske leger og forskere og ikke minst blant utenlandske eksperter som for lengst har slått fast at ME ikke er en psykologisk sykdom.
Det blir derfor så tragisk når vi stadig får bekreftet hvor godt befestet disse psykosomatiske holdningene sitter ved denne avdelingen, som vi nylig fikk bevis for i artikkelen «Det sitter mellom ørene?» publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening.
Man må, som Sidsel Kreyberg så treffende skriver på sin facebookside «Befri ME-syke barn fra institusjon»13. april 2014, lure på mellom hvem sine ører problemet sitter. Vi anbefaler også hennes innlegg «Skremmende holdninger» fra 1. mai 2014 på samme side hvor avdelingens prosedyreplan for denne pasientgruppen diskuteres.
Av Frustrert ME-mamma dr.med.
Det er bra at man prøver å «forstå» men det er lite forståelig at man ikke kan være mer beskjeden i forhold til det man ikke kan forklare i dag: http://goo.gl/sVyvKR ( Bruusgaard D, Natvig B. Uklare tilstander – felles mekanismer. Tiddsskr Nor Legeforen 2009; 129: 1481-3 )
«Multisymptompasientene representerer en stor og plaget gruppe som ofte føler seg mistenkeliggjort i møte med helsevesenet og våre velferdsorganer. Vi må innrømme at vår forståelse er begrenset og således også vår evne til å forebygge og behandle. Det er all grunn til å være ydmyk overfor disse plagede menneskene både klinisk og i forskning.»
Her er et eksempel på hvordan en barnepsykiater på RIkshospitalet (for)tolker barns kroppslige symptomer som stressreaksjoner: http://www.dagensmedisin.no/nyheter/advarer-mot-stress-blant-de-yngste/
«Trond H. Diseth opplyser at stressrelaterte tilstander hos barn og ungdom kan fremstå som hodepine, magesmerter, forstoppelse, enkoprese, enurese, ulike smertetilstander samt mer alvorlige tilstander hvor stress setter seg som et alvorlig kroppslig symptom….I tillegg har vi gruppen av barn som preges av slitenhet og utmattelse (trettbarhet) som kan forstås som en stressutløst nevrologisk hypersensitivitet; overømfintlighet.»
«Som et eksempel trekker barnepsykiateren frem et barn som ble lam i begge bena og nå er avhengig av rullestol. – Vi opfatter dette invalidiserende kroppslige symptom ut fra en forklaringsmodell som rommer en for barnet uløselig lojalitetskonflikt hvor barnet til slutt «ikke vet hvilket ben det skulle stå på» i spenningsfeltet mellom mor og far:»
Det kan være vanskelig å renvaske seg fra slike påstander..
Hei!
Det der siste sitatet er så grovt.
Snakk om kvakksalveri
Enig med Mette Ogsåvidere. Er så respektløst og arrogant, at det for meg rett og slett blir «hoderystende» dumt. Jeg klarer ikke ta ham alvorlig.